Time will show….Hva er det med de ordene som får det til å gå kraftige bølger av elektrisitet gjennom hele meg? Hva er det som gjør at det ikke er en koselig melding når meldingen har den setingen i seg?! Det er andre gang jeg får en melding med den setningen. Ikke fra samme person, men den skaper likevel en ekkel magefølelse… Selv om de to gangene jeg har fått den ikke har noen sammenheng…ikke sånn direkte i alle fall! Men likevel…hvorfor??
Hva er det som er så ille med akkurat den setningen?
Kommentarer (2)
Skrive en kommentar | permalink
før, etterpå, nå…
Før du kom inn i livet mitt var det noe som manglet. Noe trygt og sikkert. Noe jeg kunne holde meg fast i. Min identitet manglet, på sett og vis. Men jeg visste heller aldri nøyaktig hva som manglet. Hva jeg lette etter.
Etter at du kom inn i livet mitt forandret livet mitt seg. Plutselig visste jeg kjempegodt hva jeg så lenge hadde lett etter. Plutselig skjønte jeg alt. Jeg skjønte at meningen ikke var det jeg hadde trodd at den var. Jeg skjønte at meningen var at man skulle være to om ting. To om livet. Kanskje tre og fire til og med, men i alle fall ikke alene. Da du kom kunne jeg for første gang kjenne en følelse av helhet som strømmet gjennom meg. Det var dette jeg lette etter.
Da du forsvant, ble ting så veldig annerledes. Det var plutselig ingenting å glede seg over lengre. De samme, tomme følelsene kom tilbake. Gleden over livet forsvant, og undringen kom tilbake. Usikkerheten og spørsmålene kom krypende til meg. Men, jeg fant det jeg hadde lett lenge etter…
…og så mistet jeg det igjen….
følelsesmessig forstoppelse!
De klumper seg inni meg. Følelsene. De vil liksom ikke ut. Ikke enda, selv om jeg står der, på trappa..skal si hade til alle sammen. Klumpen i halsen blir større og større, men jeg klarer ikke la følelsene komme ut. Det er som om det er følelseskork…som om jeg lidar av en følelsesmessig forstoppelse….
it feels like home
Jeg ser på tingene mine. Bøkene, plakatene, bildene…Blikket mitt ender på de tomme pappeskene på gulvet. Det må gjøres, selv om jeg ikke har lyst. Jeg må flytte, det er et fakta. Om 13 dager skal jeg hjem på ferie! Som jeg gleder meg til å komme hjem, men du som jeg gruer meg til å dra herfra. Jeg åpner skuffen. Den er full av bilder, kinobilletter og små koselige "notes" jeg har fått av vennene mine. Åja, vennene mine…de skal jo ikke være med på flyttelasset. De skal andre steder, og noen skal være igjen her. Vi skal ikke lenger være sammen 24/7… Vi skal skilles!
Jeg ser tomt framfor meg, og kjenner tårene ikke er langt unna. Tre år er som rent bort i sanden, om snaue to uker er de minner og historie. Klumpen i halsen vokser, og det blir ikke noe bedre når stereoanlegget begynner å spille "it feels like home". Jeg reiser meg brått opp, begynner å ta ned bildene og plakatene med skjelvende fingre. Det må gjøres. Jeg tvinger meg selv, er forsiktig så jeg ikke ødelegger noe….
It feels like home to me, it feels like I’m all the way back where I belong…it feels like home to me, it feels like home to me…
…jeg ser på veggen…hvit! For første gang er den helt hvit, bare et par bilder igjen…det stikker i hjertet mitt…kjenner at jeg ikke er helt klar til å gi slipp, vil ikke dra herfra enda…det har gått så fort! Veggene skjuler mange hemmeligheter, og det er som om minnene sitter i dem…Jeg stryker hånda mi over veggen, og kjenner det kiler i hele meg. Minnene strømmer på….ja, tenker jeg…dette er hjemme!
Uskyldig barn
Hun bare var der. Uskyldig. Skulle bare si unnskyld…
Det ble vondt. Fryktelig vondt. Hun gråt…
Det var ikke dette hun hadde tenkt.
Hun skulle gjøre opp for seg, ikke ende opp sånn…
Nå var den borte. Verdigheten.
Han hadde bare tatt seg til rette. På henne.
Hun ville ikke, men likevel hadde det skjedd…
Han hadde ikke brydd seg, selv om hun også var et menneske.
Han hadde tatt tak i henne. Tvunget henne til noe hun ikke ville.
Det gjorde vondt..
“Jeg er en ganske annen enn du tror”
Jeg skulle skrive novelle på eksamen…visste ikke hva eller hvem jeg skulle skrive om, men novelle måtte jeg skrive! Det hadde jeg bestemt meg om på forhånd at jeg måtte…Resultatet ble kanskje annerledes enn forventet…
Han har blå øyne, mørkt hår og briller. Smilet hans er bredt og øynene hans blir til to små streker når han smiler. Stemmen hans er behagelig å høre på, og latteren har en smittende effekt. Bare det å være i nærheten av han gir en følelse av trygghet og kjærlighet de fleste bare kan drømme om. Tror jeg i alle fall. Men det er det ingen som vet
Jeg ser meg rundt og får øye på han jeg tror er min. Min egen prins. Jeg kan ikke la være å smile når jeg ser hvordan de mørke hårlokkene blåser i vinden når ser seg rundt. Endelig får han øye på meg, og hele ansiktet hans lyser opp. Det blir vanskelig å puste. Prinsen min, tenker jeg. Han kommer bort, gir meg en god klem og hvisker i øret mitt "Min Askepott". Jeg ler, og kjenner jeg blir varm i hele meg. Vi går der sammen, han og jeg, som i en drøm. Hånd i hånd går vi. Fuglene synger og sola skinner fra en skyfri, blå himmel. Han ser på meg, smiler og klemmer hånda mi. Jeg får frysninger, og kan ikke la være å smile. Alt er perfekt! Det er som i et eventyr, i en drøm. Jeg ser meg rundt, smiler og kjenner at jeg er lykkelig. Da får jeg øye på ei jente ikke så langt unna meg. Hun sitter for seg selv på en benk ved vannet. Hun ser ensom ut der hun sitter. Det pistrete, lyse håret henger slapt ned langs det bleke ansiktet hennes. Hun ser tomt framfor seg. Plutselig ser hun opp og møter blikket mitt. Øynene hennes er tomme og alvorlige. Jeg skvetter, og blir litt urolig. Hvem er hun? tenker jeg, men glemmer henne fort når jeg kjenner tryggheten i hånda som holder i min hånd. Jeg er trygg og glad. Trenger ikke tenke på hvem jenta med de alvorlige og skremmende øynene kan være.
Vi går der sammen, han og jeg, som i et eventyr. Vinden blåser, men han holder rundt meg slik at jeg ikke skal fryse. Slik vil jeg ha det bestandig, tenker jeg. Vi kan prate om alt, bare han og jeg. Bestandig skal det være slik, ingen skal noen gang få ødelegge det, for vi er ett. Hånda mi passer i hånda hans, og hjertet mitt i hans. Det er slik det skal være . Det er dette jeg har drømt om hele livet mitt, og nå har jeg fått det. Prinsen min. Aldri skal jeg være alene og ensom mer.
Vi setter oss på en benk ved siden av et tre. Bladene på trærne er store og grønne, og de danser så vakkert i lufta når det kommer et vindkast. Prinsen min plukker opp en blomst og gir den til meg. En flom av kjærlige ord kommer ut av den vakre munnen hans. Han synes jeg er vakker, intelligent, morsom, søt, og han liker det lange, mørke håret mitt. Øynene mine er som verdifulle diamanter, ja, akkurat som stjerner, sier han. Jeg smiler litt flaut, og vet godt at han liker meg. Han er glad i meg, tross alt.
Jeg får øye på jenta igjen. Hun sitter der alene med blikket tomt retta framfor seg. Hun snur seg brått og ser på meg igjen. Det er en alvorlig undring i øynene hennes. Det er som om hun vet noe jeg ikke vet. Noe jeg ikke vil vite, eller tenke på. Men bakom de kalde, alvorlige øynene hennes, ser jeg et håp. Et håp om frihet, kjærlighet og trygghet. Bildet er skremmende, og jeg syns at jeg har sett det før. Jeg blir svimmel og kvalm, kjenner at alt plutselig går rundt for meg, så jeg lukker øynene mine…
Plutselig står hun der, rett foran meg. Jeg skvetter. "Det er ikke sant, vet du", sier hun. Jeg blir sjokkert. Hvem er hun? "Jeg er en ganske annen enn den du tror jeg er", sier hun med alvorlig mine. Ansiktet hennes har store, skitne sotflekker, og fingrene hennes er skitne med flere småsår. Hun rekker hånda si ut, og rører hånda mi. Jeg blir skjelven og famler etter hånda til prinsen, men den er borte. Blikket mitt jakter etter de blå øynene, det kjente, gode ansiktet og de trygge hendene. Men jeg se rhan ikke. Plutselig får jeg øye på han. Jeg springer mot han, roper om at han skal stoppe, men han snur seg ikke. Fort løper jeg mot han, se rmeg tilbake for å se om jenta med det bleike ansiktet følger etter meg, men ho er borte. Jeg kommer helt bort til han og tar tak i han. Han snur seg og ser uforstående på meg. Ved siden av han går ei jente med langt, mørkt hår, men det er ikke meg. Han holder armen sin rundt henne, og jeg bråstopper. Jeg ser på meg selv. Klærne mine er slitte, håret er pistrete, og huden min har fått en blek gråfarge. Den alvorlige jenta er sporløst forsvunnet. Jenta jeg trodde var meg ser triumferende inn i øynene mine. Verden går rundt, og det kjennes ut soim om alle rundt meg ser på meg mens ordene gir gjenklang i hodet mitt; "Jeg er en ganske annen enn den du tror…"
Så våkner jeg. Det pistrete håret henger ned ved siden av ansiktet mitt, og jeg tusler inn på badet. Jenta i speilet se rpå meg med et alvorlig blikk. "Askepott, du liksom", mumler jeg. Hvem er jeg?
tankespinn
Hun sitter der og leser om Norges historie, men tankene er egentlig et helt annet sted. De er på et sted langt borte. I tankene er hun der, hos han. I armkroken hans. I den trygge armkroken ligger hun, med hodet tett inntil brystet hans. Når han snakker kjenner hun den behagelige stemmen i hele seg. Den gode stemmen. Hånda hans stryker henne over ryggen. Hun koser seg, for nå har hun det bra…
så våkner hun…
ord rot
av in tirsdag, mai 29th 2007 Lagret under: eksamenstress
Sigrid Unset Samfunnskritisk Olav Duun Jord og Jern
Realisme Romantikk Positivisme Enkeltmenneske trafikkstøy
Norrøn poesi Dikt Debatt Aviser eksos Bilhjul
å vær så snill!!
Nyrealisme 1900-tallet Modernisme Liberal Kulturdebatt Rolf Jacobsen "Problemer under debatt" Oppdragelse Skole Eksamen Forandringer Determinisme Virkeligheten Psykoanalyse…
skal det ingen ende ta??
Bokstavrim lyrikere Kamplyrikk Lett å huske Bundet form Fast rim og rytme Halldis Moren Vesaas 1850 Romantikk Nasjonale Følelsen Wergeland Camilla Collett Magdalene Thoresen Gravemaskin Heisekran Etisk, eller var det kanskje Episk det var? Psykologisk Sosialpsykologisk
Enden på all visdom MÅ være nådd!
Personskildring Nasjonalisme "Norge er best" Jonas Lie Alexander Kielland Bjørnstjerne Bjørnson "Ja, vi elsker"
Rikard Nordraak Kristin Lavransdatter
Jeg kniper øynene sammen. Prøver å riste ordene bort, men de vil liksom ikke forsvinne. går det an å få for mye kunnskap på en gang, så har jeg i alle fall greid det nå! Jeg må sove nå, det er tross alt eksamen i morgen…Tror ikke det går an å lære mer nå jeg! godt det snart er ferdig…hodet mitt har ikke plass til mere norsk litteraturhistorie!
slitsomt
Det er lissom så slitsomt å være alene. Så tungt. Trist. Så ikke-lett… Men man trenger ikke være alene for å være alene en gang. Man kan faktisk være ganske mange og likevel være alene. Alene sammen med mange andre. Det hender at jeg er det. Ofte er jeg glad for at jeg er det, for jeg liker å observere og ikke bli lagt merke til alltid, men noen ganger vil jeg ikke være alene i det hele tatt… Da vil jeg ha noen hos meg. Vi trenger ikke si noe, men bare være, på en måte…sånn som nå for eksempel..
*trenger-en-klem*
tenker på deg…
Det er min skyld, tenker jeg mens jeg løper inn skyvedørene til det store, høye huset. Jeg småspringer nedover den hvite korridoren forbi resepsjonen og videre bortover mot heisen. Hvorfor sa jeg ikke noe? Nå er det sikkert for sent, og det er bare min feil! Jeg kjenner panikken bre seg inni meg. Hun kan ikke dø nå. Det er for tidlig. Jeg trenger henne jo. Hun er min aller beste venn! Bare 15år! Jeg trykker på heisknappen mange ganger. Heisen kommer. Den er tom. Heldigvis, tenker jeg. Med skjelvende fingre klarer jeg såvidt å trykke på syvende etasje. Heisen går kjempesakte. Jeg er anspent, og trommer rastløs med fingrene på rekkverket langs heisveggen. Klarer ikke gi slipp på tanken om at jeg kunne gjort noe. Det er min skyld at hun er her nå! Hadde jeg bare ikke vært så feig hadde hun kanskje ikke vært nær døden nå. Hun hadde kanskje klart å holde på maten hadde jeg bare vært der for henne slik en virkelig god venn burde. Det hadde jeg ikke. Jeg blir kvalm. For en venn jeg er!
Der går døra opp. Endelig. Jeg skynder meg til venstre og krasjer nesten i en mann kledd i hvitt. Sammenstøtet får meg nesten til å falle over ende…Han støtter meg, spør om det går bra. Jeg bare mumler et "ja" og skynder meg videre. Hører ikke at han roper etter meg. Jeg må rekke fram i tide. Febrilsk ser jeg etter rom 715. Helt bortest i gangen til høyre er det. Jeg stopper foran døra for å ta igjen pusten. Livredd for hva som kanskje møter meg på innsiden. Redd for å gå inn, men jeg vil! Jeg må!
En spinkel, blek og liten jente ligger nesten urørlig i den hvite sykehussengen. Veggene er fulle av tegninger og kort hun har laget selv og fått av andre, likevel er det et nakent og trist rom. På nattbordet står en blomsterbukett. På kortet står det "Tenker på deg…Håper du blir fort frisk! glad i deg..hilsen meg". Tårene er ikke langt unna. En sykepleier kommer inn. Hun legger hånden sin på skulderen min og sier "Det er stabilt. Hjertet er litt svakt enda, men det er stabilt…det kommer nok til å gå bra"
Jeg går bort til sengen, rekker hånden ut og rører ved det bleke kinnet. Hun skvetter, snur seg mot meg og åpner øynene. "er det deg?" Hun hvisker og smiler svakt. Jeg kjenner tårene renne nedover ansiktet mitt. Tar hånden hennes forsiktig, klemmer den svakt og hvisker "ja, det er meg!"