Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at du kom inn i livet mitt forandret livet mitt seg. Plutselig visste jeg kjempegodt hva jeg så lenge hadde lett etter. Plutselig skjønte jeg alt. Jeg skjønte at meningen ikke var det jeg hadde trodd at den var. Jeg skjønte at meningen var at man skulle være to om ting. To om livet. Kanskje tre og fire til og med, men i alle fall ikke alene. Da du kom kunne jeg for første gang kjenne en følelse av helhet som strømmet gjennom meg. Det var dette jeg lette etter.

Da du forsvant, ble ting så veldig annerledes. Det var plutselig ingenting å glede seg over lengre. De samme, tomme følelsene kom tilbake. Gleden over livet forsvant, og undringen kom tilbake. Usikkerheten og spørsmålene kom krypende til meg. Men, jeg fant det jeg hadde lett lenge etter…

…og så mistet jeg det igjen….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg ser tomt framfor meg, og kjenner tårene ikke er langt unna. Tre år er som rent bort i sanden, om snaue to uker er de minner og historie. Klumpen i halsen vokser, og det blir ikke noe bedre når stereoanlegget begynner å spille "it feels like home". Jeg reiser meg brått opp, begynner å ta ned bildene og plakatene med skjelvende fingre. Det må gjøres. Jeg tvinger meg selv, er forsiktig så jeg ikke ødelegger noe….

It feels like home to me, it feels like I’m all the way back where I belong…it feels like home to me, it feels like home to me…

…jeg ser på veggen…hvit! For første gang er den helt hvit, bare et par bilder igjen…det stikker i hjertet mitt…kjenner at jeg ikke er helt klar til å gi slipp, vil ikke dra herfra enda…det har gått så fort! Veggene skjuler mange hemmeligheter, og det er som om minnene sitter i dem…Jeg stryker hånda mi over veggen, og kjenner det kiler i hele meg. Minnene strømmer på….ja, tenker jeg…dette er hjemme!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han har blå øyne, mørkt hår og briller. Smilet hans er bredt og øynene hans blir til to små streker når han smiler. Stemmen hans er behagelig å høre på, og latteren har en smittende effekt. Bare det å være i nærheten av han gir en følelse av trygghet og kjærlighet de fleste bare kan drømme om. Tror jeg i alle fall. Men det er det ingen som vet

Jeg ser meg rundt og får øye på han jeg tror er min. Min egen prins. Jeg kan ikke la være å smile når jeg ser hvordan de mørke hårlokkene blåser i vinden når ser seg rundt. Endelig får han øye på meg, og hele ansiktet hans lyser opp. Det blir vanskelig å puste. Prinsen min, tenker jeg. Han kommer bort, gir meg en god klem og hvisker i øret mitt "Min Askepott". Jeg ler, og kjenner jeg blir varm i hele meg. Vi går der sammen, han og jeg, som i en drøm. Hånd i hånd går vi. Fuglene synger og sola skinner fra en skyfri, blå himmel. Han ser på meg, smiler og klemmer hånda mi. Jeg får frysninger, og kan ikke la være å smile. Alt er perfekt! Det er som i et eventyr, i en drøm. Jeg ser meg rundt, smiler og kjenner at jeg er lykkelig. Da får jeg øye på ei jente ikke så langt unna meg. Hun sitter for seg selv på en benk ved vannet. Hun ser ensom ut der hun sitter. Det pistrete, lyse håret henger slapt ned langs det bleke ansiktet hennes. Hun ser tomt framfor seg. Plutselig ser hun opp og møter blikket mitt. Øynene hennes er tomme og alvorlige. Jeg skvetter, og blir litt urolig. Hvem er hun? tenker jeg, men glemmer henne fort når jeg kjenner tryggheten i hånda som holder i min hånd. Jeg er trygg og glad. Trenger ikke tenke på hvem jenta med de alvorlige og skremmende øynene kan være.

Vi går der sammen, han og jeg, som i et eventyr. Vinden blåser, men han holder rundt meg slik at jeg ikke skal fryse. Slik vil jeg ha det bestandig, tenker jeg. Vi kan prate om alt, bare han og jeg. Bestandig skal det være slik, ingen skal noen gang få ødelegge det, for vi er ett. Hånda mi passer i hånda hans, og hjertet mitt i hans. Det er slik det skal være . Det er dette jeg har drømt om hele livet mitt, og nå har jeg fått det. Prinsen min. Aldri skal jeg være alene og ensom mer.

Vi setter oss på en benk ved siden av et tre. Bladene på trærne er store og grønne, og de danser så vakkert i lufta når det kommer et vindkast. Prinsen min plukker opp en blomst og gir den til meg. En flom av kjærlige ord kommer ut av den vakre munnen hans. Han synes jeg er vakker, intelligent, morsom, søt, og han liker det lange, mørke håret mitt. Øynene mine er som verdifulle diamanter, ja, akkurat som stjerner, sier han. Jeg smiler litt flaut, og vet godt at han liker meg. Han er glad i meg, tross alt.

Jeg får øye på jenta igjen. Hun sitter der alene med blikket tomt retta framfor seg. Hun snur seg brått og ser på meg igjen. Det er en alvorlig undring i øynene hennes. Det er som om hun vet noe jeg ikke vet. Noe jeg ikke vil vite, eller tenke på. Men bakom de kalde, alvorlige øynene hennes, ser jeg et håp. Et håp om frihet, kjærlighet og trygghet. Bildet er skremmende, og jeg syns at jeg har sett det før. Jeg blir svimmel og kvalm, kjenner at alt plutselig går rundt for meg, så jeg lukker øynene mine…

Plutselig står hun der, rett foran meg. Jeg skvetter. "Det er ikke sant, vet du", sier hun. Jeg blir sjokkert. Hvem er hun? "Jeg er en ganske annen enn den du tror jeg er", sier hun med alvorlig mine. Ansiktet hennes har store, skitne sotflekker, og fingrene hennes er skitne med flere småsår. Hun rekker hånda si ut, og rører hånda mi. Jeg blir skjelven og famler etter hånda til prinsen, men den er borte. Blikket mitt jakter etter de blå øynene, det kjente, gode ansiktet og de trygge hendene. Men jeg se rhan ikke. Plutselig får jeg øye på han. Jeg springer mot han, roper om at han skal stoppe, men han snur seg ikke. Fort løper jeg mot han, se rmeg tilbake for å se om jenta med det bleike ansiktet følger etter meg, men ho er borte. Jeg kommer helt bort til han og tar tak i han. Han snur seg og ser uforstående på meg. Ved siden av han går ei jente med langt, mørkt hår, men det er ikke meg. Han holder armen sin rundt henne, og jeg bråstopper. Jeg ser på meg selv. Klærne mine er slitte, håret er pistrete, og huden min har fått en blek gråfarge. Den alvorlige jenta er sporløst forsvunnet. Jenta jeg trodde var meg ser triumferende inn i øynene mine. Verden går rundt, og det kjennes ut soim om alle rundt meg ser på meg mens ordene gir gjenklang i hodet mitt; "Jeg er en ganske annen enn den du tror…"

Så våkner jeg. Det pistrete håret henger ned ved siden av ansiktet mitt, og jeg tusler inn på badet. Jenta i speilet se rpå meg med et alvorlig blikk. "Askepott, du liksom", mumler jeg. Hvem er jeg?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

så våkner hun…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

å vær så snill!!

Nyrealisme       1900-tallet Modernisme       Liberal Kulturdebatt           Rolf Jacobsen "Problemer under debatt"          Oppdragelse          Skole           Eksamen       Forandringer Determinisme             Virkeligheten              Psykoanalyse…   

skal det ingen ende ta??

Bokstavrim       lyrikere         Kamplyrikk             Lett å huske        Bundet form                      Fast rim og rytme        Halldis Moren Vesaas    1850        Romantikk          Nasjonale Følelsen             Wergeland               Camilla Collett            Magdalene Thoresen        Gravemaskin           Heisekran             Etisk, eller var det kanskje Episk det var?        Psykologisk            Sosialpsykologisk

Enden på all visdom MÅ være nådd!

Personskildring                Nasjonalisme                "Norge er best"                 Jonas Lie                       Alexander Kielland           Bjørnstjerne Bjørnson            "Ja, vi elsker"   
Rikard Nordraak                   Kristin Lavransdatter             

Jeg kniper øynene sammen. Prøver å riste ordene bort, men de vil liksom ikke forsvinne. går det an å få for mye kunnskap på en gang, så har jeg i alle fall greid det nå! Jeg må sove nå, det er tross alt eksamen i morgen…Tror ikke det går an å lære mer nå jeg! godt det snart er ferdig…hodet mitt har ikke plass til mere norsk litteraturhistorie!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

*trenger-en-klem*

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Der går døra opp. Endelig. Jeg skynder meg til venstre og krasjer nesten i en mann kledd i hvitt. Sammenstøtet får meg nesten til å falle over ende…Han støtter meg, spør om det går bra. Jeg bare mumler et "ja" og skynder meg videre. Hører ikke at han roper etter meg. Jeg må rekke fram i tide. Febrilsk ser jeg etter rom 715. Helt bortest i gangen til høyre er det. Jeg stopper foran døra for å ta igjen pusten. Livredd for hva som kanskje møter meg på innsiden. Redd for å gå inn, men jeg vil! Jeg må!

En spinkel, blek og liten jente ligger nesten urørlig i den hvite sykehussengen. Veggene er fulle av tegninger og kort hun har laget selv og fått av andre, likevel er det et nakent og trist rom. På nattbordet står en blomsterbukett. På kortet står det "Tenker på deg…Håper du blir fort frisk! glad i deg..hilsen meg". Tårene er ikke langt unna. En sykepleier kommer inn. Hun legger hånden sin på skulderen min og sier "Det er stabilt. Hjertet er litt svakt enda, men det er stabilt…det kommer nok til å gå bra"

Jeg går bort til sengen, rekker hånden ut og rører ved det bleke kinnet. Hun skvetter, snur seg mot meg og åpner øynene. "er det deg?" Hun hvisker og smiler svakt. Jeg kjenner tårene renne nedover ansiktet mitt. Tar hånden hennes forsiktig, klemmer den svakt og hvisker "ja, det er meg!"

Tips oss hvis dette innlegget er upassende