De sitter der. Han og hun. På steinene langs vannet, på hver sin stein sitter de. Det er stille. Hun prøver å sie noe, men ordene vil liksom ikke ut. Han sitter bare der og ser tomt framfor seg, ordene kommer ikke lett til han heller. Nå vet hun at det hun gjorde var veldig dumt. Hun angrer nå, veldig. Hun trodde hun hadde gjort det riktige, men det viste seg å være feil. Det skjønner hun nå. Hun ser bort på han. Han leker med en pinne. Han er lei seg. Det kan hun se. Hvordan kunne hun være så dum og blind? Nå hater hun seg selv for det hun gjorde. For at hun ikke tenkte først. Hun vil så gjerne si unnskyld, men tror ikke på at han kommer til å tilgi henne, for det hun gjorde var altfor vondt for han. Hadde det vært henne hadde hun vært helt knust…for det har skjedd før. Men nå har hun gjort den samme dumme feilen noen gjorde mot henne for en liten stund siden. Hun har gitt noen falske forhåpninger. Skjønt, hun trodde de var ekte…
Jeg gjorde det riktige,
trodde jeg.
Jeg mente ikke å såre deg,
men det gjorde jeg.
Det gikk så fort.
Så veldig fort.
Plutselig fant jeg ut at jeg ikke ville likevel.
Da var det for sent…
Unnskyld…